Mitt Skip Er Lastet Med Uflaks – 20.11.12

Snakk om uflaks!

Som dere som har fulgt med bloggen vet, har ikke denne turen vært problemfri, akkurat. En skulle tro at hele mannskapets dårlige karma for resten av livet har samlet seg opp for å slå til på én gang.

Vi har slitt oss gjennom en sterk storm og annet ruskevær, livflåten vår utløste seg i stormen, fikk en stor rift og ble ubrukelig slik at vi måtte kjøpe ny, autopiloten konket ut, startbatteriet til båten tok kvelden, både den stasjonære og den håndholdte VHF-en sluttet å fungere, satelittelefonen begynte å gjøre seg vanskelig og pumpa til toalettet fremme måtte byttes ut. Alt det nevnte, med unntak av satelittelefonen, har vi heldigvis fått fikset, men det gikk ikke lenge før noe nytt gikk i stykker, gitt: Uthalet til mesanseilet løsnet her om dagen, slik at seilet rullet ut av seg selv, og vi måtte feste seilet med tau rundt mesanmasta. Nå har kapteinen limt uthalet på plass, og den vil forhåpentligvis fungere en liten stund til.

Uthalet til mesanseilet, der det ikke skal være: løst i hånden min.

Gutta surrer fast mesanseilet.

But wait, there is more! Vi forlot faktisk Cascais søndag kveld 18. november, og raste av gårde i syv knop, medstrøms, ridende på bølgene med god vind og greier. Vi hadde bunkret, fylt vann og diesel og var klare for Marokko. Etter vel en time hørte vi noen rare lyder komme fra området rundt rattet, før båten tok en kraftig sving mot styrbord og beskjeden «autopilot stopped» dukket opp på skjermen. Autopiloten hadde altså konket ut – igjen. Kapteinen besluttet at vi skulle snu og gå tilbake, hvilket selvfølgelig tok mange timer fordi medstrømmen plutselig ble til motstrøm og vindretningen skiftet til å bli ubrukelig. Grunnen til at vi snudde, er at sjansene er langt større å få reparert autopiloten i Cascais enn noen plass i Marokko. Og slik har det seg altså at vi fremdeles er i Portugal. Delene ble i dag sendt til reparasjon, og nå ligger vi egentlig bare her og venter på å kunne dra. Vi rekker nok ikke frem til Kanariøyene i tide, og er forberedt på at ARC-en drar uten oss.

Det som er litt morsomt, er at vi etter stormen var fast bestemte på at «nå kan det kun gå oppover». Men så innså vi hvor mye som faktisk var ødelagt og hvor mye penger som skulle gå til reparasjoner, og var ikke så sikre på det lenger. Etter den første runden med reparasjoner sa vi: «NÅ da, nå kan det kun gå oppover! Eller?» Og slik har det fortsatt hver havn siden, for været har som sagt vært dårlig og ting har gått i stykker hele tiden. Det har riktignok gått oppover siden stormen – hvor jeg faktisk trodde et øyeblikk at vi skulle dø – men her snakker vi baby steps!

– Anka