Mandag, 26. november, ettermiddag ankom vi Agadir Marina i Agadir, Marokko. Strekket fra Cascais til Agadir tok litt over fire døgn. Siste døgnet var tøft, da vi hadde 47 knop med vind (sterk kuling-liten storm). Vi begynner å bli vant med hardt vær. Etter stormen i Nordsjøen, hadde vi 40 knop når vi krysset den engelske kanal og 40 knop også over Biscaya. Vi har fått oss noen stygge overraskelser, så værmeldingene stoler vi ikke på. Over Biscaya for eksempel, var det kun meldt 10 knop med vind, og vi fikk altså 40.
Birk fester her fenderene før vi går inn i havn. Legg merke til skriften på fjellet i bakgrunnen. Det er arabisk, og betyr: «Allah, Nation, King».
Da vi kom i havn, ble vi møtt av et par menn som arbeidet på marinaen og skulle hjelpe oss å fortøye. Han ene kikket veldig rart på meg der jeg stod på brygga med tauet i hånd, før han bokstavelig talt kom og tok tauet fra meg for å fortøye. Jeg ble stående igjen målløs (og litt sinna i grunn), før jeg husket at Norge er på verdenstoppen hva likestilling angår. «Du er gjest i muslimenes land nå, Anka», sa jeg til meg selv, «oppfør deg deretter». Mannen antok sikkert at jeg var svak fysisk, og blikket hans sa at jeg ikke burde bry meg med «en manns arbeid». Jeg antar at han mente det godt, men feministen i meg ble grådig fornærmet likevel.
Slik fortøyde marinafolkene båten, med mange løsthengende tau både fremme og bak som ikke tjente til noe formål. Etter de hadde gått, valgte vi å fortøye om igjen.
Da vi var vel fortøyd, kom tre menn fra tollen, politiet og innvandringsdepartementet for å inspisere båten og sjekke papirene våre. Vi fikk to anmerkninger, og begge angikk flaggbruken vår. Vi kom inn i havn med det såkalte Q-flagget i masta og norskeflagget bak i båten. Politimannen mente vi skulle ha kommet inn med det marokkanske flagget i masta og at vi burde bruke det amerikanske flagget i stedet for det norske. Kapteinen stusset veldig på begge disse anmerkningene, men ønsket ikke noe bråk, og byttet begge flaggene vi hadde oppe.
Med karanteneflagget i masta ankom vi havna. Det overskyede været gjør at bildet nesten virker komi-dramatisk.
Etter et raskt søk på nettet, finner en at vi hadde rett: Det gule karanteneflagget (Q-flag) skal henge i masta når en kommer til havn, inntil båten er blitt klarert av immigrasjonsdepartement, toll og havnekaptein, og først når båten er klarert kan man heise gjesteflagget. Gjesteflagget heises på den høyre siden av masten, og er flagget til nasjonen du besøker.
Jeg lurte meg til å ta et bilde mens de staselig uniformkledde mennene var på vei ned i båten. Legg merke til at de var bevæpnet.
Etter inspeksjonen var ferdig, og de hadde gått for å stemple passene våre, satte vi i gang å spyle båten, for den var full av salt. Siden Spania har vi merket at vannet er utrolig salt. Da vi hadde 47 knop med vind siste døgnet av overfarten, skylte bølger inn i cockpiten, og hele bordet var til slutt tildekket av salt. Da sa Tore Andre det så fint: «Ordet bordsalt har fått en ny betydning.»
Men nå stenger de her på kafeen jeg sitter, så jeg må avslutte. De neste innleggene kommer til å handle om blant annet kamelridning og det enorme, lokale markedet.
– Anka
Hello Wave Hello 
Tore Andrè har noen gode bemerkninger nå og da :) Bra at ingenting gikk til (helvete) og at dere endelig er i Afrika. ikke akkurat i rute, stemmer det?
Tore, ja! Han er kommentatoren her om bord. Vi ligger bak skjema. Skulle egentlig følge ARC-en den 26. november, men slik ble det altså ikke. Vi håper på god seilvind framover for å ta igjen litt tid.
– Anka