Saktere enn saktest sneglet vi oss mot Brest i lusne 1 knop en stund pga. motstrøm. Men da strømmen endelig snudde, cruiste vi av gårde med god fart, og på et tidspunkt var vi helt oppe i 11,6 knop. Da kan jeg sverge på at franskmennene må ha hørt jubelropene våre helt til land.
Mandag, 29. oktober kl. 18:30 kastet vi altså loss og forlot Jersey, og satte kursen mot Brest i Frankrike. Til å begynne med bydde Den engelske kanal kun på bølger og mer bølger, men heldigvis roet det seg til dagvakten min på tirsdagen. Når sant skal sies blir jeg ikke mer sjøsyk enn noen annen, men båtliv har vært en del av meg siden så lenge jeg kan huske, og en skulle tro at en på et eller annet tidspunkt blir immun, eller i det minste mer tolerant for urolig sjø. Men den leie sannhet er at jeg fremdeles må kaste meg over rekka fra tid til annen … Men nok om det. Gjett hvilken gjeng vi traff på, som kretset og lekte seg rundt båten vår!
Alltid like praktfullt å seile inn i solnedgangen.
Dagvakten min tirsdag, 30. oktober, har vært min mest interessante vakt hittil. Da fikk vi nemlig besøk av en gjeng delfiner, ikke større enn 1,5 meter lange. Jeg var dessverre for treg til å finne kameraet, noe jeg angrer bittert på. Men til mitt forsvar var jeg så fascinert og samtidig paralysert av synet av disse raske, smidige og elegante vesenene at jeg rett og slett glemte meg helt bort.
På et tidspunkt så vi delfinene i det fjerne, på babord side, rase av gårde i høy hastighet rett mot båten, to og to på rad, hoppende, synkront – fantastisk! Og idet de nådde båten – to om gangen – seilte de under i en perfekt bue og ut på andre siden hvor de fortsatte, akkurat som om båten bare var et hinder i deres uskyldige lek. Jeg og min bror satt bare og måpte, det var et imponerende skue. Da jeg først kom til hektene lenge etterpå, var delfinene for lengst borte. Solnedgangen stakk heldigvis ikke like raskt av, så jeg knipset et bilde av horisonten, og det er da noe …
– Anka
Hello Wave Hello 